Det er noe jeg har begynt å tenke mye på etter tragedien på Utøya og regjeringskvartalet.. I etterkant er det reportasjer i aviser side opp og ned om de som har gått bort, med flotte ord fra både familie og bekjente. Superlativene blir utnyttet max og jeg klarer nesten ikke engang å forestille meg hvor fantastiske disse menneskene må ha vært..
Derfor lurer jeg på, hvordan har det seg at det er stort sett etter en person er død at man plutselig oppfatter hvor utrolige og uerstattelige disse individene er?? At de var de flinkeste, snilleste, mest gavmilde og best i alt burde vi jo ha oppdaget lenge før de gikk bort tenker jeg.. Men da ofret vi kanskje ikke mange tankene på det, de var jo der...
Vi er alle travle med å komme oss igjennom det vi kaller hverdagen :) Men kanskje i dag er dagen hvor du setter deg ned og tenker over de positive tingene om mennesker rundt deg, kall det gjerne litt morbid, men hva ville du sagt i deres begravelse? Selv skal jeg ta meg litt i nakken, ikke bare skal jeg tenke på å si positive ting om andre, men kanskje også å leve opp til det som en gang vil bli sagt om meg..
For man kan jo ikke annet enn å tenke; hva ville det blitt skrevet om meg...?
